Hovedmeny
ADMINISTRASJON, SKATT OG FINANSIERING
Familiebesøk i Myrerenga
Ordføreren en administrerende politiker
Ingen administrasjon og ingen etater
Kommunekassereren – stadig viktigere
Før kommunikasjonsrevolusjonen
Eget kommunehus -
Færre oppgaver enn i dag
Skattene først og fremst eiendomsskatter
Ølskatt og andre avgifter
Skatt på formue og inntekt
Lån og kreditt
Fra kornmagasin til sparebank
Magnus smiler. Det er lenge siden han har hørt faren snakke så mye, og le. De to brødrene har så mange minner sammen. Og Ola, eller Ole A. Kirkeby som han skriver seg, kjenner bygda som få andre. Han har vært kommunens kasserer siden 1870.
Magnus faller i tanker. Farens og onkelens stemmer blir fjerne. Det er på tide å planlegge sommerens reise til Hadeland og Land. Også i år skal han kjøpe krøtter for slakteborger Gulbrandsen i Kristiania. Sist høst var han blitt dyktig lei av å drive dyra den lange veien inn til byen. Nei, kom det jernbane fra Kristiania til Gjøvik, skulle det bli en annen sving på sakene. Men det var nok lenge til noe slikt ville skje. Så en fikk bokstavelig talt drive på. Og det var rart med det, når våren og sommeren kom, så kom lysten også. Lysten til å reise, til å treffe nye mennesket til å kjøpslå og handle. Fikk han bare fatt i et par dugelige unggutter, behøvde ikke drivinga om høsten bli så ille heller.
Så er han med i samtalen igjen. Nå er det broren Jens de snakker om. Tida da han hadde Øvre Haug. Alle de trivelige stundene de hadde hatt der i gården. Helt til Jens døde, hadde Ola bodd hos ham. Faktisk var han også blitt ansatt som kommunekasserer på et møte der. Det var i januar 1870. Lars var ordfører, og Jens var formann fra hovedsognet. De utgjorde 2/5 av det formannskapet som sammen med representantene ansatte Ola som kasserer.
Men så begynner Lars å spørre hva Ola synes om de nye ligningsreglene. Da blir de fjerne igjen for Magnus. For han er krøtterhandel Et nytt syn på de gamle kirkene var i ferd med a vinne fram. Men det var noen fa år for seint for den gamle Olavskirken. atskillig mer interessant, og han blir igjen opptatt av sommerens gjøremål. Og vi, som nå så vidt har sett en gammel ordfører og en kasserer i samtale, vi spør: Hvordan ble egentlig kommunen administrert i forrige århundre?
Ordføreren en administrerende politiker
Ordføreren sørget for at formenn og representanter ble innkalt til møtene. Med innkallelsen fulgte sakliste. Den var sjelden særlig detaljert, og oftest var formenn og representanter villige til å ta opp saker som ble lagt på bordet på møtene. Men det hendte at sakene ble utsatt hvis de ikke var nevnt i innkallingen. Vi merker oss f.eks. at da kirkesanger Dahl i mai 1855 søkte om pensjon, ble saka først utsatt:
Da denne Sag indkom saa seent, at den ikke kunne anføres i den udstædte Indkaldelse af Øpræsentanterne og disse ikke Samtlige ere tilstede idag, besluttedes den udsat til Foretagelse i et senere Repræsentantmøde.
Ordføreren var også saksforbereder. Han greide utom sakene og foreslo svært ofte det som ble vedtatt. 11842 skulle formannskapet uttale seg om en mulig sammenslåing av Fogdog Sorenskriverembedene. I protokollen leser vi: «Ordføreren fremlagde Udkast til et Svar (. . .). Udkastet blev af de Tilstedeværende antaget (. . .).» Slik leser vi gang på gang.
Men den viktigste saksforberedelsen var ordførerens innførsel i protokollen før møtene. Her ble sakene nummerert, og det ble redegjort for den enkelte sak. Til sine tider var det litt av en jobb. For rundskrivene fra departementer, amtmann og fogd kunne bli mange. Ordføreren sammenfattet dem i protokollen. Forslaga fra skolekommisjon og fattigkommisjon skulle også protokolleres, helst også her i en kortere og poengtert form. Disse saksopplysningene er som regel skrevet med en penere hånd enn det ordføreren har protokollert under eller rett etter møtet. Trolig har framgangsmåten på møtene vært slik at ordføreren har lest opp sine sammenfatninger for den enkelte sak, deretter har forsamlingen diskutert, og så gjort vedtak.
Gårdbruker Olav Strøm, Ordfører 1868 -
Post til kommunen ble sendt til ordføreren, og det var ordføreren som svarte på kommunens vegne. De brevene han sendte fra seg, ble også ført inn i «Copi». Den innkomne posten ble etter hvert arkivert. Det var i Ankers ordførerperiode at det ble orden på det. I november 1855 leser vi at representantene enstemmig sluttet seg til ordførerens forslag at Udgivterne ved Forfærdigelsen af et Skab (hvortil Ordføreren skaffer Materialerne gratis) til opbevaring af Formandskabets Archiv, blive, efter Regning, at udrede af Communecassen.
Ingen administrasjon og ingen etater
Det fantes ingen fast administrasjon og heller ingen etater med spesielle oppgaver. I oktober 1855 kjøpte kommunen et mål jord til Nittedal kirkegård. I protokollen heter det: «Stykket er af Ordføreren og Formanden Christo pher Houger, samt Øpræsentanten Gulbrand Dahl, udmaalt og opstaget.» Det fantes intet oppmålingsvesen til å ta seg av slikt.
I hele forrige århundre sørget de folkevalgte selv for at vedtaka ble satt ut i livet. Skulle det gjøres større jobber, skaffet de folk som tok på seg arbeidene. I 1882 ble Slattum bru bygget om:
Til at have Opsyn med Bygeriet ved Slattum Bro valgtes A. Olsen paa Holm og H. Isaksen paa Holum, hvilke bemyndiges til at stelle med dette Byggeri paa bedste Maade. Ligeledes valgtes Martin Tøien og Andreas Nøklebye til at modtage det ved Hakedals Værk kjøbte Tømmer, samt bortakkordere Kjørselen paa samme.
Kommunekassereren – stadig viktigere
De første åra gikk det dårlig med pengestellet i kommunen. I februar 1840 slet man stadig med å fa i orden de tidligere års regnskaper. Men si ble student Anker på Rotnes, den senere ordføreren, engasjert til å ta på seg «Incassationen og Regnskapsførselen (. . .) ved Skole-
Kommunen hadde seinere flere kasserere. Men særlig tre satt lenge, og gjorde en god jobb: skolelærer Weydahl, Ole A. Kirkebue og Johan Skøien.
at udvælge 5 Mand til at indkræve hos Vedkommende samtlige Nittedals Prestegjælds Communeudgifter og aflevere hvad de faar til Cassereren.
Tre delte hovedsognet mellom seg, mens to skulle kreve inn i Hakadalen. Seinere ble imidlertid innkrevingen lagt direkte under kassereren.
En annen tydelig utvikling var at anvisningen av penger etter hvert gikk over fra formannskapet til ordfører og kasserer. Til å begynne med var det nemlig fast praksis at alle regninger ble lagt fram og vurdert i formannskapet før utbetaling kunne skje.
Selv om kassererarbeidet ble mer omfattende, var det likevel en bijobb. Men stadig måtte kassereren slite med de mange kasser og regnskaper. Det ble bl.a. illustrert da stillingen ble lyst ut i desember 1869:
Posten bekjendtgjøres Ledig, med en aarlig Løn af Communecassen 20 Spd, af Rotnæs Skole som har sin egen Skolecasse 4 Spd, af Nittedals Kirkecasse 8 Spd. og af Hakedals Kirkecasse 3 Spd. tikammen 35 Spd. og at Cassereren stiller Caution for et Beløb af 400 Spd. og modtager Indstrux af Formandskabet om sin Regnskabsførsel.
Mot århundreskiftet ser det ut til at det jamt og sikkert ble mer skrivearbeid. 11881 registrerer vi at kassereren får «den sedvanlige Bevilgning 40 firti Kroner for Udregning af Skole og Fattigskatten». På denne tida ble det også vanlig å gi ordføreren og formennene i skolekommisjonen, fattigkommisjonen og ligingskommisjonen et vederlag for skrivematerialer og skrivearbeid.
Før kommunikasjonsrevolusjonen
Sett med vår tidsøyne gikk arbeidet i kommunen mye langsommere enn i dag. All kommunikasjon, all meddelelse var omstendelig og tok tid. I den første tida hendte det at amtet ikke sendte rundskriv om en sak til alle kommuner. En kommune fikk sirkulæret tilsendt og så skulle det sendes videre til en annen kommune. 1 september 1845 mottok formannskapet fra «Felt Formandskab: Amtets Circulaire af 8de juli 1844, hvorved communiceres Kongl. Resolution 20dt juni f.A. angaaende Rigsvaabenet og Flaget. (. . .) Circulairet bliver at tilstille Enebaks Formandskab.» Men som regel fikk alle kommunene rundskrivene samtidig. Til å begynne med er de oftest skrevet for hånd, seinere blir det mer vanlig at de er trykt.
Vi har tidligere sett at kirkebakkene var viktige. Det var de i hele hundreåret. Men også andre former for kunngjøring ble brukt.
I august 1852 refererer ordføreren at udstedte Bekjendtgjørelser angaaende Reparation af Hougs Broe og den nye Flaade ved Slattum, der ere saavel læste ved Kirkerne, som opslaaede paa flere Steder i Præstegjældet, uden at Nogen har meldt sig til Overtagelse af dette Arbeide. -
I 1867 mottok kommunen fra amtet fem eksemplarer av en trykt bekjendtgjørelse «om at ved Aas høire Landbrugsskole» kan man ta imot «Lærlinger der vilde erholde Undervisning i Creatur-
Det er når vi leser slikt vi virkelig fatter hvor viktig og effektivt kommunikasjonsmiddel vi har i en god lokalavis.
Mot slutten av hundreåret øyner vi den revolusjonen som skulle komme. I oktober 1885 refereres en
Eget kommunehus et økende behov
I hele forrige åhundre leide kommunen det husvære som trengtes, tørst og fremst til møtene. De første åra ble møtene helst holdt på Mo, men det car ogsaa møter i prestegarden og Kikeby, samt enkelte andre steder. I 1840åra var Nordgarn Ajertncs fast møtested. Det likte ikke skvsskatFer Anders Pedersen i Søgarn. Derfor andro han, bl.a. i 1842, om at formannskapets møter skulle holdes hos ham. Men formannskapet hnt det mest passende at holde sine Samlinger paa et Sted, som ikke er Gjestgiverstcd og Skcdsskiftc og agter derfor, indtil videre, ingen Forandring i Sted at gjore.
I 1843 v ar prisen 4 skilling pr. møte om sommeren, mens vinterprisen var 6 skilling. Fra 1853 til 1873 car Øvre Haug det «sedvanlige Sted». Her møttes formennene, og her samlet de seg med representantene. Dessuten ble også andre møter, f.eks. i forlikskommisjonen, holdt lier. I slutten av 1870-
Med åra økte møtevirksomheten, og også behovet for et fast kontor ble større. Første gang vi hørerom at de folkevalgte jobbet for å skaffe kommunen et eget hus, er i 1880. Da tilbød baron Wedel «den paa vestre Helrud staaende Stuebygning for en pris af 300 Kronen>. Kommunebestyrelsen satte ned en tremannskomité til å vurdere om huset var tjenlig, og til eventuelt å se etter en brukbar tomt. Men arbeidet førte ikke fram.
Først i slutten av 1890 åra ble det fart i dette arbeidet, særlig da begge sparebankene våre i 1897 vedtok å «bidrage til Opførelse af Kommunelocale for Herredet». Flere muligheter ble undersøkt, men man endte opp med å kjøpe 1 1/2 mål av Axel Moe for kr. 800. Forvalter Dahl på Verket var den drivende kraften i arbeidet. Han tegnet også huset. Det hvite huset på Mo sto ferdig i 1900. Innflytningen der markerer et tidsskille i den kommunale virksomheten.
Færre oppgaver enn i dag
Hvis en av dagens lokalpolitikere satte seg til å lese de gamle Nittedalsville han bli slått av alt som ikke er der. Helsearbeid i kommunal regi var det lite av. Året 1853 var et unntak i så måte. I september det året diskuterte formenn og representanter tiltak mot «den ondartede Cholera, hvoraf enkelte Tilfælde allerede er indtrufne i Præstegjældet». Men så hører vi ikke særlig mer. Koleraen kan ikke ha vært hard her i bygda.
En helsesak var politikerne våre tidlig opptatt av å forbedre. De mente at det var for mye for en jordmor å ha både Skedsmo og Nittedal som sitt distrikt. I 1859 søkte de om å fa «egen Jordemoder, der ogsaa kunde overtalte Vaccinationen i Districtet». De krevde at en slik jordmor måtte «talte Bopæl i den øvre Halvdel af Nitedals Hovedsogn». Rimeig nok at hun skulle ho midt i bygda. Amtet innvilger søknaden.
Vi hadde distriktslege. Men han bodde utenbygds, i Aker og Kristiania, og kan ikke ha vært til så stor nytte. I 1880-
Enda mer iørnefallende enn dette, er det at kommunen intet hadde med bygging av bolighus, driftsbygninger, bruk og fabrikker å gjøre. Heller ikke folks bruk av arealer og eiendom var noe kommunen hadde noe med. Ord som byggctillatelse og reguleringsplan hører vårt århundre til. At eierne av Markerud bygde en fyrstikkfabrikk på gården, var kommunen uvedkonnnende. Først da trafikken til Markerud ble så stor at det ble et veiproblem, dukker fabrikken opp i de kommunale protokollene. Likeledes når det ble så mye folk der at det måtte gjøres noe med skolesituasjonen.
De første offentlige inngrep når det gjaldt bvggevirksomhet, kom i forbindelse med sikkerhetsproblemer. Vi skal ta fram et eksempel som viser dette, og sont samtidig viser hvor praktisk og muntlig man behandlet saker i kommunen.
I oktober 1882 fikk ordføreren tilsendt fra fogden et "rids og Beskrivelse av et Krudtmagasin ved Nitedals Krudtverk".
Eter loven skulle kommunebestyrelsen uttale seg i en sak som dette. Saken ble tatt opp ved møtes begynnelse.
Olaus Strøm og Hans Myrer blev enstemmig valgt til aa gaa opp til Tomten af Krudtmagasinet og tage Anlegget i Øiesyn. Disse Mænd aftraadre Forsamlingen for at udføre sit Hverv.
De kom tilbake før møtet var slutt, og avla en rapport, som førte til dette vedtaket:
Kommunebestyrelsen har intet imod Opførelsen af bemældte Magasin naar de derom i Lovegivningen foreskrevne Regler iagttages.
Kommunebestvrelsen sendte opp to lokalkjente karer. De brukte sitt sunne skjønn. Det var nok.
Skattene først og fremst eiendomsskatter
Vi har snakket om alt kommunen gjorde; om de oppgaver den hadde og hvordan disse ble løst. I økonomisk forstand har vi da sett på kommunens utgiftsside. Men til å bestride utgiftene trengs det inntekster. Hvor kom de fra ?
I november 1862 la ordføreren fram et overslag over Comunecassens paaregnelige Udgifter i 1863, til hvis Dækkelse foresloges en Udligning paa Skylddaleren af 3 tre Ort pr. Daler.
I tillegg til dette ble det fastsatt skatt for hver av kirkene, og folk måtte dessuten betale skoleskatt og fattigskatt. Også disse ble vesentlig utlignet på «Matriculen».
Alle vet vi at eiendommene der vi bor, har et gårdsnummer og et bruksnummer. Lister vi opp alle eiendommene i bygda etter gårds-
Hvert år anslo formenn og representanter hva utgiftene for de enkelte kassene ville bli. F.eks. måtte en bestemt sum stilles til rådighet for skolekassen for å dekke kommende års utgifter. Denne summen ble så fordelt på bygdas jordbrukseiendommer etter hvor stor matrikkelskyld de hadde.
Ølskatt og andre avgifter
Til skole-
Enstemmig besluttet at Udsalg og Indskjænkning af Øl, Mjød, Vin og Cidder skal for Aaret 1889 roden Herredet være forbudt saaledes at ingen Bevilgning bliver at give.
Alle disse avgiftene eller skattene ga kommunen kjærkomne inntekter. Men de spilte en mindre rolle. Det var eiendomsskatten, matrikkelskatten, som veide tungt i kommunekassen.
Skatt på formue og inntekt
En ny tid var i emning. Det var ikke bare jorda og skogen som ga livberging lenger. Folk tjente på lønnsarbeid på fyrstikkfabrikken og på sagbrukene. Transporten økte. Jordbruket selv ble forandret. Mer og mer av det bøndene produserte, laget de nå for salg på Kristianiamarkedet. Det gamle systemet med skatt som eiendomsskatt passet ikke lenger. Dessuten måtte det virke urettferdig nå med skatt, bruttoskatt, på eiendom og ikke på inntekt og formue. Men vi skal heller ikke glemme at en slik omlegging økte skattegrunnlaget radikalt for kommunene og amtene. Det spilte også en rolle.
Fattigskatten var et forvarsel. 11882 kom det ny skattelov som gjennomførte disse prinsippene generelt for all skatt i kommunen. Aret etter, i august, vedtok derfor formannskapet nye ligningsregler. De tre første paragrafene sier det vesentlige:
§ 1
Herredsskatten lignes:
a) med 1/2 Part som Eiendomsskatt.
b) b) med 1/2 Part paa Formue og Indtægt.
§ 2
Formue og Indtægtsskattens samlede Beløb lignes:
a) med 1 /5 Part paa Formue og
b) b) med 4/5 Part paa Indtægten.
§ 3
Formue paa indtil 500 Kr. ere skatfrie.
Skatteloven av 1882 var epokegjørende også på en annen måte. Den gjorde slutt på alle kommunens kasser og regnskaper. Alt skulle samles i en kommunekasse. En nødvendig forenkling. Dessuten ble kommunen nå pålagt å legge fram et budsjett for alle kommunens inntekter og utgifter. Det var i mange år blitt gjort for skolene og for fattigvesenet, men ikke for de øvrige kasser, og slett ikke for kommunen som et samlet hele.
17. september 1883 møttes formannskapet på Søndre Bjertnes fot å sette opp det første samlede budsjett for Nittedal kommune. De skulle forfatte overslag over Kommunens Indtægter og Udgifter for kommende Aar:
1. Fattigvæsenet:
som Indtægt antages foreslaaet Kr. 1300,
som Udgift foreslaaet » 6500,
2. Kommunekassen:
som Indtægt antages foreslaaet Kr 550,
som Udgift foreslaaet 300,
3. Til Nitedals Kirke
som Indtægt antages foreslaaet » 1022,
som Udgift foreslaaet ¨ 368,-
som Udgift foreslaaet » 120,-
6. Til Rotnæs Skoles Kreds
foreslaaet som Udgift 700,-
Den nærmere fordeling av skatten på bygdas innbyggere ble gjort av den elleve mann store ligningskommisjonen.
Det hendte at de som beregnet skattene, klaget over arbeidet, men de hadde liten støtte i herredsstyret. Det ser vi bl.a. av en uttalelse om forslag til endringer i den kommunale skatteloven i 1891:
Herredsstyrelsen anser Indførelsen af Tvungen Selvangivelse ved Ligning af Formues-
<Spørgsmaalet om at tage under Overveielse Veiholdets Optagelse i Herredsbudgettet».
Den foreslo at
Veiholdet optages i Budgenet som Udgift beregnet efter 3 tre Kroner pr. Skyldmark (fra 1886 brukte man skyldmark istedet fot skylddaler), hvilket Beløb bliver at godtgjøre Veistykhaveren.
Herredsstyret sluttet seg til dette. Dermed var også pliktarbeidet på veiene priset i penger, slik at også denne gamle naturalskatten kom inn i kommunens budsjetter og regnskap.
Alt var nå kommet i en kommunekasse. Alt ble gjort opp i penger. Dermed kunne budsjettene, og regnskapene, for første gang fortelle om den samlede kommunale aktiviteten.
Lån og kreditt
Skatten gikk med til å finansiere driften av kommunen. Litt fikk man også i tilskudd fra amtet, til veier og til jordmoren. Når kommunen sto overfor investeringer til nye veier, skoler, kirke og bruer, hendte det at man skrev ut ekstraskatt. Men det rakk ikke langt.
Den nye kirken og alle skolene ble bygd med lån fra Opplysningsvesenets Fond; et fond som Kirkedepartementet administrerte. Da den nye Hadelandsveien ble bygd, bevilget Stortinget et større tilskudd. På forskjellige måter var altså Staten en meget viktig långiver for kommunen vår i forrige århundre.
Men all kreditten kom ilske fra sentralmyndighetene i Kristiania.
For i perioden utviklet vi også lokale kredittkilder.
Fra kornmagasin til sparebank
I begge sogn var det et kornmagasin. I 1838 f.eks. hører vi om «Nittedal Sogns Sædekornmagazin» og i 1842 om «Nitedal og Hakedals Bvgdemagazinen>. Disse fungerte som en såkornbank i det gamle jordbrukssamfunnet. Her kunne folk som manglet såkorn om våren, å låne det de trengte. Men når kornet var berget og tresket, måtte de betale sin skyld, med renter. Som regel i korn.
I de første år hører vi en god del om kornmagasinene. Det kan være trivielle ting, som at Mathis Pedersen tår rettet sin skyld i Magazinprotokollen fra 43/ Skjeppe til 3/4 Skjeppe. Trivielt for oss, men sikkert ikke for Mathis. Det vi imidlertid hører mest om de første åra, er bygdemagasinenes
«Gjeld til Statens Magaziner>. I dårlige år hadde magasinene måttet låne korn. Men takket være gaver i 1840 og 1842 ble denne gjelda «liqvideret».
I juni 1844 anbefaler formannskapet (dvs. Nittedalens formenn) at man skal realisere
endel af Kornmagazinets (i Nittedal sogn) Beholdning for ved hjelp deraf at oprette en Sparebank for Sognet.
Dette forsøket førte ikke fram.
Men i februar 1850 vedtok Nittedalens formenn og representanter å bruke 350 Spd. fra «Kornmagazinet til et Grundfond til en Sparebank for dette Sogn. Ordførerens søknad førte nå fram. Fogden anbefalte, og man oppnådde «høieste Approbation».
I august 1850 kommer saka tilbake. Enstemmig sluttet sognets formenn og representanter seg til ordfører Sigwardts forslag om at nærværende Formænd og Øpræsentanter for Nitedals Sogn erklære, frivilligen at overtalte Forretningen som Sparebankens Forstandere og Direktører samt at Planen med Fogderiets Skrivelse overleveres Sparebankens Forstandcrskab, for at den med dettes Foranstaltning kan organiseres ovcrccnsstcmmende med de i Planen innfeldte Forskrifter.
I Planens § 1 forklares bankens hensikt slik:
(. . .) dels at virke som Sparebank ved at modtage Indskud i Penge og gjøre samme fruktbringende for Eieren ved Forrentning, dels at komme Medborgere til Hjælp med Discontolaan paa mindre Sum
I august 1859 ville folk i annekset også ha bank. Da anmodet «Bestyrelsen for Hakedals Kornmagazin» om
Formandskabets Medvirkning til at faa en (. . .) underdanigst Ansøgning til H.M. Kongen om Nedlæggelse af Hakedels Kornmagazin for at danne Grandfond for en i Hakedal oprettende Sparebank naadigst bevilget.
Hakedals formenn og representanter gikk enstemmig inn for dette. Året etter var saken i orden.
Kornmagasinet i Nittedal var i virksomhet helt fram til 1872.
Sparebankene våre kunne aldri låne kommunen de helt store beløpene. Men de ytte jamt og sikkert viktig kreditt til kommunen. Til mindre investeringer og til likviditetslån. Det var ikke alltid skatten kom like lett inn.
Eksempelvis nevnes at herredskasseren i 1899 ber om «at der snarest maa tilveiebringes Penger i Herredskassen».
Herredsstyret bemyndiget da enstemmig Ordføreren «til for Kommunen at optage og hæve et Laan stort Kr. 10.000,-
Når vi snakker om kapital til investeringer, skal vi ikke glemme at kommunen med mellomrom fikk gaver. Til dels store gaver som særlig gavnet skolene og kirken.